Det er gått sju år siden Lily Allens forrige album. No Shame ble nominert til Mercury Prize og ble rost langt mer enn 2014s Sheezus – spesielt av Allen selv – men det ble også hennes dårligst selgende plate til dags dato. Det kunne blitt sett på som bevis for at popmusikken hadde gått videre. I 2018 var Storbritannia dominert av den høflige, vennlige popen til artister som George Ezra, Jess Glynne og Ed Sheeran, mens Allen virket som en representant for en mer kaotisk og utfordrende tid. Etter det trakk hun seg tilbake fra musikken for å fokusere på det man kan kalle en variert samling interesser: skuespill, podkasting, lansering av sitt eget sexleketøy, og til og med salg av bilder av føttene sine til fetisjister på OnlyFans.
Men popmusikk har en tendens til å bevege seg i sykluser. Da Olivia Rodrigo tok med Allen på scenen under Glastonbury i 2022, understreket det hvor dypt Allen hadde påvirket Rodrigos låtskriving. Man kunne trekke en direkte linje fra Allens rå, bannefylte «Smile» til Rodrigos like ærlige bruddsanger. Og Rodrigo er bare én av mange yngre kvinnelige artister som nevner Allen som en inspirasjon – andre inkluderer Billie Eilish, Sabrina Carpenter, Charli XCX og PinkPantheress. Hvis Lola Young fikk en femmer hver gang hun ble sammenlignet med Allen, hadde hun aldri trengt å jobbe igjen.
Så West End Girl ankommer i et helt annet og mer imøtekommende klima enn sin forgjenger. Selv om man kan høre Charli XCXs innflytelse i de brusende, diskanttunge synthene og tunge Auto-Tune på «Ruminating», og et snev av PinkPantheress i two-step garage-beaten til «Relapse», føles ikke albumet ut som om det ble laget bare for å utnytte øyeblikket. I stedet fremstår det som en ustoppelig handling av personlig utdrivelse. Det fordypner seg så uforferdet i kollapsen av Allens andre ekteskap, med så levende og rå detaljer, at man skulle tro tekstene hadde blitt gjennomgått av en advokat. (Hun fortalte British Vogue at albumet refererer til erfaringer fra ekteskapet hennes, men la til: «det betyr ikke at alt er sant.»)
Selv om det er uklart hvor den poetiske friheten kommer inn, følger albumets narrativ hennes aksept av et åpent ekteskap under spesifikke regler – som hun synger på «Madeline»: «Han hadde en avtale, vær diskré og ikke vær åpenbar, det måtte være betaling, det måtte være med fremmede» – bare for at forholdet imploderer når mannen hennes bryter disse reglene. Sangene beskriver konfrontasjoner med andre kvinner, et besøk til en leilighet hvor Allen (eller hennes persona) forventer å finne mannen sin som trener kampsport, men i stedet oppdager «sexleker, rumpeplugger, glidemiddel» og «en skoboks full av håndskrevne brev fra kvinner med knust hjerte». Det er et kort, ulykkelig forsøk på å slå tilbake med samme mynt – på «Dallas Major» blir hun med på en dating-app under et falskt navn, men gjentar stadig: «Jeg hater det.» Alt bygger opp til en bittert ulykkelig konklusjon: «Det er som det er – du er et rot, jeg er en kjerring... alt dritet ditt er ditt å fikse.» Resultatet er både gripende og sjokkerende. Av og til lurer man på om det er lurt å vise frem så mye skittentøy, uansett hvor feilfrie eller mørkt vittige tekstene måtte være.
Selvfølgelig vil disse tekstene tiltrekke seg mest oppmerksomhet. I en tid hvor hver poplåt blir gransket for spor etter artistens privatliv, har Allen betydelig hevet innsatsen. Selv Taylor Swifts klage over å bli kalt «kjedelig Barbie» virker mild i sammenligning. Men West End Girl tilbyr mer enn bare katartisk tilståelse. Sangene beveger seg gjennom en rekke stiler: tittelsporet har orkestrert latinpop, «Beg for Me» låner fra Lumidees R&B-hit fra 2003 «Never Leave You», og «Nonmon»ogamummy kombinerer elektronikk med dancehall-stil gjestevokal fra London-MC-en Specialist Moss.
I andre nyheter åpner Olivia Rodrigo opp om sin plutselige oppgang til popstjerne, hvordan hun håndterer anklager om plagiat, og å vokse opp i offentlighetens søkelys, og sier: «Jeg hadde alle disse følelsene av raseri som jeg ikke kunne uttrykke.»
Utover narrativet holdes sangene sammen av deres påfallende vakre melodier, som merkelig nok vekker assosiasjoner til en romantisk eventyravslutning snarere enn sinne og sorg i tekstene. West End Girl sparer de søteste melodiene til de mørkeste øyeblikkene. 4chan Stan har en vemodig sjarm som står i kontrast til tittelens referanse til nettkulturer, mens Pussy Palace – med sine eksplisitte tekster – kanskje er den mest iørefallende låten, som nesten utfordrer deg til å spille den på nytt til tross for den rå historien.
Det er usikkert om West End Girl vil bli verdsatt for sin dristighet og låtskriverkvalitet; det er et sterkt popalbum uavhengig av tema. Noen kan oppfatte det som for personlig, mens fans som har vokst opp med den nå 40 år gamle Allen kanskje kjenner seg igjen i dens syn på moderne forhold. Under de grafiske detaljene antyder det at åpne forhold ofte misbrukes, typisk av menn, og at å tro at man er forbi tradisjonell troskap – som Allen kaller å være «en moderne kone» – ikke beskytter en mot hjertesorg. Tiden vil vise, men én ting er klart: West End Girl er et unikt rått skilsmissealbum.
Denne uken likte Alexis Daniel Avery's «The Ghost of Her Smile» med Julie Dawson, hvor den britiske danseprodusenten utforsker det han beskriver som «shoegaze- og eteriske hjørner inne i hodet mitt», og skaper en salig låt med NewDads vokalist.
Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over vanlige spørsmål om Lily Allens West End Girl, formulert som en undersøkelse av ekteskapssvikt.
Generelle begynner-spørsmål
Sp: Hva handler West End Girl om?
S: Det er en sang av Lily Allen som forteller en historie fra et kvinnelig perspektiv som konfronterer partnerens utroskap, og utforsker sjokket, sinne og følelsesmessige følger av sviket.
Sp: Er West End Girl basert på en sann historie?
S: Selv om Lily Allen ofte henter fra personlige erfaringer i musikken sin, er sangen et kunstverk. Den er bredt tolket som inspirert av ekte følelser og situasjoner, men det er ikke en direkte faktisk redegjørelse for én spesifikk hendelse.
Sp: Hvem er West End Girl i tittelen?
S: West End Girl er den andre kvinnen – personen som narratoren sin partner er utro med. Vestkanten i London symboliserer ofte en glamorøs high society-livsstil, i kontrast til narratoren sin verden.
Sp: Hva er hovedtemaet i sangen?
S: Hovedtemaet er ekteskapssvikt og de komplekse følelsene som følger med, inkludert sjalusi, usikkerhet, hjertesorg og tap av tillit.
Dypdykk og analyse
Sp: Hvordan skildrer sangen den følelsesmessige påvirkningen av svik?
S: Tekstene fanger levende opp og nedturene i følelsene: det første sjokket og vantroen, den skarpe smerten ved sjalusi, følelsen av å bli sammenlignet og erstattet, og den dype sinne mot både den utro partnern og den andre kvinnen.
Sp: Hvorfor anses utforskningen som sjokkerende?
S: Den anses som sjokkerende på grunn av sin rå, ufiltrerte ærlighet. Allen unngår ikke de stygge, rotete følelsene ved svikt – som bitterhet og ønske om hevn – som mange føler, men ofte er redde for å innrømme.
Sp: Hva er betydningen av tekstene "Jeg vet hva du holder på med, og du er ikke så glup"?
S: Denne linjen fremhever den smertefulle realiteten at den forrådte ofte vet mer enn bedrageren innser. Den snakker til intuisjonen og de små, avslørende detaljene som røper utroskapen, noe som gjør sviket enda mer fornærmende.
Sp: Tilbyr sangen noen løsning eller håp?
S: Sangen fokuserer mer på forvirringen ved oppdagelsen enn på løsning.
