Keir Starmers første år som statsminister har blitt preget av et sterkt ønske om kontroll – enten det gjelder å styre sitt eget parti, begrense sivile friheter og protester, eller skape frykt blant sårbare grupper. For et angivelig sentrum-venstre-parti passer ikke denne autoritære tilnærmingen til det lovede «skiftet» fra konservativ styre.
Regjeringer og politikere har alltid søkt kontroll – det er ikke noe nytt, og strekker seg tilbake til Machiavellis **Fyrsten** fra 1532. Men når ledere ser makt som et mål i seg selv, og prioriterer kontroll fremfor meningsfylt forandring, blir de fanget. I en stadig mer ustabil verden gjør stiv kontroll bare ting verre.
Den samme besettelsen av kontroll finnes i institusjonene som utfører regjeringens politikk. Byråkratier stoler på strenge regler, stive hierarkier og ufleksibel tenkning – ofte med en overmodig holdning. Selv om noe struktur er nødvendig, kveler for mye kreativitet og samarbeid. Enten det er overfladiske offentlige høringer eller manglende handling på klimakrisen, forhindrer dette kontrollbehovet reell fremgang.
Enkelt sagt vil ikke prestasjonsmål, beslutninger fra toppen og overdreven statlig mikrostyring løse klimakollaps, levekostnadskrisen, psykisk helse-epidemier eller synende tillit til politikken. Eksperter kaller dette overlappende settet av kriser en «polykrise» – preget av dyp usikkerhet og ekstrem kompleksitet.
Etter pandemien har noen politikere begynt å anerkjenne usikkerhet. En rapport fra 2002 for det europeiske miljøbyrået, som gjennomgikk over et århundre med politiske beslutninger, fant at å ignorere usikkerhet ofte førte til fiaskoer – som under BSE-krisen. Rapporten konkluderte med at politikere trenger mer ydmykhet og må innrømme hva de ikke vet. Når institusjoner later som om de har alle svarene, etterlater de seg uforberedte – og ledere som er besatt av kontroll avviser alternative perspektiver. Denne tankegangen er farlig i en verden som står overfor økende fascisme og økologisk kollaps.
Men trang til sikkerhet er ikke bare et politisk problem. Psykologi, nevrovitenskap og filosofi viser alle at hjernen vår er hardkodet for å søke sikkerhet. Usikkerhet utløser hjernens fryktrespons, som aktiverer amygdala – en evolusjonær overlevelsesmekanisme. Samfunnet forsterker dette, med media og politiske figurer som fremmer overforenklede meninger i stedet for å takle kompleksitet. Falske og villedende påstander sprer ikke bare feilinformasjon – de utløser også vår instinktive fryktrespons. Under økonomiske nedgangstider og usikre perioder utnytter høyreekstreme grupper dette ved å vekke emosjonelle reaksjoner mot marginaliserte grupper. Når makthavere adopterer og forsterker disse innbilte fryktene, er det ikke tilfeldig – det er en bevisst taktikk for å opprettholde kontroll.
Den rådende makten i samfunnet, inkludert i dagens Labour Party, forblir «makt over» – et system bygget på kontroll, dominans og tvang. Denne lederstilen skaper press og stress som aktiverer våre primitive trusselresponser, noe som gjør folk paranoid og overdrevent kontrollerende. Jeg kjenner igjen disse tendensene – da jeg ble direktør som 27-åring, gjorde overmot meg til en som ville mikrostyre alt. Jeg måtte bevisst motstå den impulsen for å fremme samarbeidende lederskap. Konseptet «å holde usikkerhet» hjalp meg å stoppe opp før jeg handlet på første impuls eller historiene hjernen min skapte. Det lærte meg å virkelig vurdere ulike synspunkter i stedet for å avvise dem. Selv om jeg fortsatt gjorde feil, forble jeg villig til å undersøke mine kontrollerende og perfeksjonistiske vaner.
Selv om «å omfavne usikkerhet» ofte bare dukker opp i selvutviklingsbøker – og føles meningsløst når du sliter med å betale leien eller står overfor utvisning – kan anvendelsen av dette prinsippet i våre institusjoner motvirke autoritarisme. Det peker mot samskapelse, pluralistisk tenkning som bryter ned stive kategorier, og dannelse av allianser mot høyreekstreme bevegelser.
Vi er nå 25 år inn i dette århundret, med FNs klimapanels advarsler om opptil 5,7°C oppvarming innen 2100 – noe som vil gjøre store deler av planeten ubeboelig – mens fascismen vokser. Å takle klimakrisen, gjenopplive demokratiet, skape en sunnere kultur og omforme økonomien vår krever alle at vi beveger oss bort fra kontrollbaserte systemer. Vi må lære å gi slipp. Hva har vi egentlig å tape?
Fran Boait er ledelsescoach, frilanser og forfatter.
